Ingen ringer min venn Morten ustraffet
Selv tar jeg opptak av enkelte samtaler jeg gjør. Det finnes apper for slikt. For min del er det aktuelt fortrinnsvis ved samtaler med NAV, NextGenTel og andre jeg ikke helt stoler på, mens andre mennesker gjør opptak av alt de foretar seg på mobiltelefonen sin. Min venn, Morten er endog så infamt anal at han tar seg bryet med å skrive ned hele samtalen etterpå.
Det forløp slik, forklarer Morten:
– Telefonen ringer –
Jeg: – Hallo?
Innringer: – God dag! Jeg ringer angående en spørreundersøkelse. Snakker jeg med Ole Kristian Larsen?
Jeg: – Nei. Det gjør du ikke.
Innringer: – Har jeg mulighet til å få han i tale?
Jeg: – Det vil jeg tro.
Innringer: – Jaha?
Jeg: – Ja, med dagens teknologi bør ikke det være en umulighet, selv på en søndag.
Innringer: – Eeehhhh… Jeg tror ikke jeg forstår helt…
Jeg: – Det kan jeg verken bekrefte, eller avkrefte.
Innringer: Hva?
Jeg: – Jeg kan verken bekrefte, eller avkrefte hva du forstår eller ikke forstår. Slikt må du avgjøre selv.
Innringer: – Ja, det forstår jeg.
Jeg: – Flott! Da fikk vi det bekreftet!
Innringer: – Eeeehhh… Hva?
Jeg: – Du bekreftet selv at du forstår at det er du selv som må avgjøre hva du forstår, eller ikke forstår.
Innringer: – Akkurat.
Jeg: – Jada, så sånn er det med den saken. Er det noe mer jeg kan stå til tjeneste med?
Innringer: – Veeel. Jeg kunne tenkt meg å snakke med Ole Kristian Larsen, jeg da?
Jeg: – Da må jeg nok dessverre skuffe deg. Jeg kan nok ikke hjelpe deg med det.
Innringer: – Så det er altså ikke mulig for meg å snakke med Larsen?
Jeg: – Jo, det vil jeg da tro?
Innringer: – Ja, akkurat…
Jeg: – Jadda, så sånn er det med den saken…
Innringer: – Kan du la meg få lov til å snakke med Ole Kristian Larsen, da?
Jeg: – Noen ganger mistenker jeg at du kanskje har litt tung for det, men altså… Jeg har ingen rett til å nekte deg og snakke med Ole Kristian Larsen. Derfor er jeg heller ingen instans du må henvende deg til for å be om lov til å snakke med Ole Kristian Larsen.
Innringer: – Hæh! Hva mener du nå ?
Jeg: – Kort og greit, at jeg verken kan bestemme hvem du eller Ole Kristian Larsen skal snakke med.
Innringer: – Men i…!!! Er Ole Kristian Larsen til stede?
Jeg: – Det går jeg ut fra.
Innringer: – Hva er det egentlig du går du ut fra nå?
Jeg: – Nei, jeg sitter stille her jeg sitter, men jeg mener at han, altså Ole Kristian Larsen er til stede… Et eller annet sted. Sannsynligvis i umiddelbar nærhet av der han faktisk befinner seg.
Innringer: – Mener du at han ikke er i nærheten av deg?
Jeg: – I nærheten er jo et definisjonsspørsmål. Det står en dame her, som for den saks skyld godt kan være i familie eller annen relasjon til Ole Kristian Larsen. For alt jeg vet, kan hun hete Larsen, men at hun heter Ole Kristian tror jeg er veldig lite sannsynlig … utover det kan jeg ikke se noen her jeg sitter, som med noen grad av sannsynlighet går under navnet Ole Kristian Larsen, om det er det du mener?
Innringer: – Det er vel det som menes med å være til stede?
Jeg: – Spør du, eller slår du fast at det er det uttrykket betyr?
Innringer: – Jeg fastslår det.
Jeg: – Ergo er han ikke til stede.
Innringer: – Vet du når han kommer tilbake?
Jeg: – Tilbake?!?
Innringer: – Ja, han er jo ikke til stede nå. Når kommer han tilbake?
Jeg: – Hvis han skal komme tilbake, må han vel ha vært her?
Innringer: – Åpenbart. Men sa du ikke at hans kone var der?
Jeg: – Det vet jeg virkelig ikke, men for å gjøre det hele lettere for deg, sier vi det slik at han ikke kommer tilbake hit.
Innringer: – Menneh! Hva mener du nååå, da?
Jeg: – Altså… Han kommer ikke tilbake, fordi han aldri har vært her.
Innringer: – Jammen? Aldri vært der? Kona hans er jo der! Hvorfor svarer du telefonen hans, da?
Jeg: – Punkt 1: Jeg har aldri blandet inn hans kone. Det gjorde du. Punkt 2: Vi vet ikke engang med sikkerhet om hun er hans kone. Punkt 3: – Jeg svarer ikke Ole Kristian Larsens telefon. Jeg svarer i prinsippet ikke andre menneskers mobiltelefon overhode.
Innringer: Men, hva? Hæ? Du svarer ikke Larsens telefon??
Jeg: – Nei, det gjør jeg altså ikke.
Innringer: – Jeg hørte det… Men hvem sin telefon svarer du da?
Jeg: – Jeg svarer i min mobiltelefon. Og jeg er i butikken
Innringer: – Men i…!! Jaha? Ok! Hvor er Larsen da??
Jeg: – Hun er gått i kassen.
Innringer: – Så det er ikke mulig å nå Larsen på dette nummeret da?
Jeg: – Nei. For det første vet vi ikke om hun het det, og dessuten er hun gått ut av butikken.
Innringer: – Ole Kristina Larsen !!
Jeg: – Ikke bli sint nå da. Det er ikke umulig, men svært så lite sannsynlig at vi kan få det til.
Innringer: – Herre! Jeg tror jeg begynner å forstå dette nå; Du svarer altså din egen telefon?
Jeg: Mobiltelefon, ja. Helt korrekt!
Innringer: – Og du er ikke Ole Kristian Larsen… og du har ikke en Larsen i nærheten heller?
Jeg: – Hvis vi da ser bort fra damen du mistenker at heter Larsen til efternavn, vil jeg si at du har helt rett igjen!
Innringer: – Hvordan bør jeg gå frem for å få tak i denne Ole Kristian Larsen, da?
Jeg: – Hvis jeg hadde vært deg, ville jeg forsøkt å ringe ham.
Innringer: – Men det er jo det jeg gjør!!!!!???
Jeg: – Eh, nei. Du ringer mitt nummer. Dersom jeg skulle ha tak i Larsen, ville jeg helt klart forsøkt å ringe hans nummer.
Innringer: – Hva nå da?
Jeg: – Ja, vi tar det engang til. Når du skal ha tak i Larsen er nok den beste fremgangsmåten å ringe direkte til Larsen sin telefon. Den når du lettest ved å ringe hans nummer, og ikke via meg. Jeg kjenner jo ikke engang Ole Kristian Larsen.
Innringer: – Så det du egentlig har brukt opp arberidsdagen min på er å fortelle meg at jeg har ringt feil nummer?
Jeg: – Nå vet ikke jeg hvor lang arbeidsdag du har, men jeg håper for din arbeidsgivers del at den er lenger en tiden jeg bruker på en handlerunde. Siden du er nå engang er så oppsatt på å få snakket med Ole Kristian Larsen, vil jeg anta at du har ringt feil nummer, ja.
Innringer: – Takk skal du ha!! Tuusen takk!!!!! Ha en fortsatt fin dag!
– Klikk –
